Studiepoeng og relativisme

Jeg satt på lesesalen her en dag og begynte plutselig å telle på fingrene. Det er nå ganske nøyaktig 7 år siden jeg troppet opp på Blindern for første gang. Det første semesteret, de første timene og de første bøkene handlet om hva vitenskap er, hvordan vi kan vite noe om et fenomen, er noe sant bare fordi vi har sett det én gang, hva er vitsen med å forske, og så videre. "How will you look for it, Socrates, when you do not know at all what it is? How will you aim to search for something you do not know at all? If you should meet with it, how will you know that this is the thing that you did not know? " (Hentet fra Menos dialoger med Sokrates)

For en ung famlende student på 20 år fortonet disse store spørsmål seg forvirrende og kanskje litt deprimerende. Disse boklærde erfarne foreleserne stod der oppe på podiet og fremsatte for en bred forsamling av spente kunnskapshungrige studenter tesen om at det ikke var noen vits i å vite og søke kunnskap siden kunnskap ikke fins, og i beste fall er subjektiv. Hva var da vitsen med pensumbøkene, forelesere, utdanning og de grytidlige forelesningene på Chateau Neuf? (Heldigvis hadde vi samtidig seminargrupper i logikk hvor vi lærte at p og q hvertfall kunne være sanne, og matematikkens universelle formler kunne ingen kverulerende filosof rokke ved)

Så utover min første høst som student, når de tidlige morgenene ble kaldere og ettermiddagene ble kortere, vokste tanken på at all kunnskap er relativ og høyst usikker til undring over om det i det hele tatt var vits i å vite noe. Som i sin tur ble til tanker om at det muligens ikke var noen vits for meg å ta høyere utdanning. Jeg ville jo ikke finne ut noe likevel. Men jeg ble sittende på lesesalen, for jeg kom til at neste års pensum og deretter og deretter, måtte jo inneholde noe som kunne vekke meg. Noe av substans og verdi.

Nå har det altså gått 7 år, 350 studiepoeng er lagt bak meg, og vitenskapsfilosofibøkene er nok en gang på plass i hylla. Jeg har begynt på mitt siste avgjørende studieår (i denne omgang), og alt jeg har lært og forstått i bøker, forelesninger og praksis skal munne ut i Den Store Svenneprøven som den uhøytidelig kalles. Vitenskapsfilosofien er tilbake på pensumlistene det siste året av studiet som en slags paraply over prosjektet. For har jeg lært noe? Kan jeg overhodet si noe om de funnene jeg har gjort? Er dette kunnskap, har jeg drevet fagfeltet mitt fremover? Vil studien reise nye spørsmål, og vil det være sannhet jeg driver med og tøyler og analyserer? Formler, tall og begreper jeg sysler med, hvilken rot har de i virkeligheten? Det som iallfall er sant (for meg) er en følelse av å fullføre det jeg begynte på for evigheter siden, så får det være opp til noen andre å vurdere i hvilken grad kunnskapen er virkelig og har verdi.