Richard synger

(video slettet)
Skru opp volumet, så kan du høre Richard synge bæ, bæ, lille lam :)

Richard går

(video slettet)

Et hundeliv

Kjært barn har mange navn. Vi har et loddent logrende "barn" som vi har enormt stor glede av. Vår kjære Mia. Dewdrop Neverending Story. Stinkende ullteppe. Stinky stonken. Pøbelen. Udyret. Glefsende monster. Kosejenta.

Vi var så heldige å bli eiere av Mia for 3 år siden. Mia ble valgt først av alle de 8 valpene i kullet. Men de første eierne kom utrolig nok tilbake med henne fordi de ikke orka å ha en valp likevel. Visst er valper søte, men ikke alle forstår den jobben som må gjøres. Fint for oss at de ombestemte seg!




Mia er et perfekt eksemplar av rasen Golden Retriever. Nesten helt hvit, myk pels, pent ansikt. Kunne sikkert vunnet utstillinger, pleier vi å si. Men Mia er først og fremst familiehund. Hver gang hun hører noe falle ned på kjøkkengulvet, hører vi klørne på parketten, og sekundet etter er hun der. "Hva var det som falt ned? Åh, et riskorn! Nam nam, er jeg ei heldig jente eller?"

Noe av det du først ville lagt merke til om du traff Mia for første gang, etter at hun hadde dekket deg med alle sine små, myke, hvite hår, er de enorme dramusklene hennes. Hun er så flink til å dra i bånd at hun sikkert kunne trukket et lass med tømmer. Hvis du har overlevd de to obligatoriske minuttene på slep etter båndet, kan det være ganske behagelig å gå tur med Mia. Hun stopper nemlig opp for hver halvmeter for å snuse opp siste nytt i hundesladreverdenen. Det er hundenes "Se og Hør". Men får hun øye på en annen hund, er gode råd dyre. Da bør du helst oppdage hunden før hun gjør det, slik at du kan stå bredbent og parat til drakamp. Ellers bør du slippe båndet og late som om det ikke er din hund.

Hunder er flokkdyr. Mia intet unntak. Hun vil helst være der vi er, og sove i en haug om natta. Dette resulterer i at Mia alltid er i veien. Står vi på kjøkkenet og lager mat, legger hun seg garantert på gulvet midt mellom kjøleskapet og ovnen. Eller hun står og ser på deg med store brune dådyrøyne og logrende hale. Spiser vi middag, legger hun seg under bordet. Klar for det som måtte falle ned. Mest strategisk er det å plassere seg under Richards tripptrappstol. Hurra for små gutter som ikke har lært seg å spise ordentlig med skje ennå!

Sånn

Nå skal gubben holde seg varm på beina. :)

Sokk nr. 1 og sokk nr. 2

For all del, det er morsomt å strikke, ellers hadde jeg ikke holdt på med det. Av og til synes jeg at selve poenget med å se på TV er at man kan unne seg den lykken å sitte med et strikketøy i fanget. Men å måtte strikke samme ting to ganger har jeg ikke fullt så mye til overs for. Når det da ikke gjelder å strikke en kopi av sokk nr. 1 for at sokk nr. 1 ikke skal være så ensom på fot nr. 1.

Det har seg slik at jeg strikket en mørkegrå og blå sokk for kanskje 2 måneder siden. Da den var ferdig, hadde jeg for lite blått garn til å fullføre sokk nr. 2 med det samme, og sokk nr. 2 ble lagt på is enn så lenge. Inntil jeg en januardag endelig passerte garnbutikken med det blå garnet, og sokkestrikkingen kunne gjenopptas. Hælen ble avrundet, og selve foten begynte å ta form. Men hvordan var det nå, var den blå hele veien eller hadde jeg et annet garn til slutt? Jeg lette etter sokk nr. 1 en stund, men kunne ikke finne den. Æsj, jeg bare strikker sånn jeg tror. Sokken ble fin og slett ikke utilfreds med å ha status som sokk nr. 2:






Sokken passet perfekt på Herr Sokkeutsliters fot nr. 2, men fortsatt gjenstod å overrekke det ferdige sokkeparet så ikke fot nr. 1 skulle føle seg forsmådd. Etter å ha endevendt leiligheten, kom den fram fra innerst i en krok i et skap i et hjørne:



Så da er man i gang med å strikke igjen.

Skummel drage observert på karneval

Skumlere blir det ikke...

Julekort #4-7

Noen flere av julekortene som ble laget i desember.