Sokk nr. 1 og sokk nr. 2

For all del, det er morsomt å strikke, ellers hadde jeg ikke holdt på med det. Av og til synes jeg at selve poenget med å se på TV er at man kan unne seg den lykken å sitte med et strikketøy i fanget. Men å måtte strikke samme ting to ganger har jeg ikke fullt så mye til overs for. Når det da ikke gjelder å strikke en kopi av sokk nr. 1 for at sokk nr. 1 ikke skal være så ensom på fot nr. 1.

Det har seg slik at jeg strikket en mørkegrå og blå sokk for kanskje 2 måneder siden. Da den var ferdig, hadde jeg for lite blått garn til å fullføre sokk nr. 2 med det samme, og sokk nr. 2 ble lagt på is enn så lenge. Inntil jeg en januardag endelig passerte garnbutikken med det blå garnet, og sokkestrikkingen kunne gjenopptas. Hælen ble avrundet, og selve foten begynte å ta form. Men hvordan var det nå, var den blå hele veien eller hadde jeg et annet garn til slutt? Jeg lette etter sokk nr. 1 en stund, men kunne ikke finne den. Æsj, jeg bare strikker sånn jeg tror. Sokken ble fin og slett ikke utilfreds med å ha status som sokk nr. 2:






Sokken passet perfekt på Herr Sokkeutsliters fot nr. 2, men fortsatt gjenstod å overrekke det ferdige sokkeparet så ikke fot nr. 1 skulle føle seg forsmådd. Etter å ha endevendt leiligheten, kom den fram fra innerst i en krok i et skap i et hjørne:



Så da er man i gang med å strikke igjen.