Bytur før og etter baby

Å få barn er vel å hardt og brutalt innse at man har mistet makten i sitt eget liv. I alle fall for en periode. I tillegg er det vel ingen underdrivelse at det tærer på lommeboka. Å ta seg en kjærestetur ut på byen er nå et helt lite prosjekt. For eksempel finnes det ikke mange barnevakter som gidder å overnatte, og da må man enten tilby å kjøre dem hjem etter at man har kommet hjem fra byen (gidder ikke det), eller betale taxien deres. I tillegg kommer en rekke andre ekstrautgifter. For vårt vedkommende kan man sette opp et regnestykke over prisdifferansen.

Byturbudsjett for to personer:

Bytur før:
T-bane t/r byen: ca 100 kr.
Middag på restaurant, inkl dessert: 600 kr.
Kino: 200 kr.
= kr. 900
og man slipper å stå opp kl 05 for å amme.

Bytur nå:
T-bane t/r byen: ca 100 kr.
Middag på restaurant, inkl dessert: 600 kr.
Ekstra kaffekopp før kinoen siden man har ufattelig underskudd på søvn, og man ellers ikke får med seg kinoen = 50 kr.
Kino: 200 kr.
Ekstra kaffekopp etter kinoen så man klarer å komme seg hjem i våken tilstand = 50 kr.
Leie av barnevakt: 100 kr/t. x 4 timer, = 400 kr.
Hvis bæsjebleieskift: ekstra 50 kr per bleie. (har vi en litt kjip barnevakt?)
Ørepropper til barnevakten: 20 kr.
Snop, og ikke minst kaffe, til barnevakten: 50 kr.
Taxi hjem for barnevakten: 250 kr.
Barnevakten har i tillegg spilt så høy musikk at naboen tar igjen med svenskpop dagen etter, og det kan man i grunnen ikke sette noen pris på.
I tillegg kommer alt styret med å skaffe barnevakt, passe på å pumpe nok morsmelk, skrive "bruksanvisning" til barnevakten, bekymre seg, m.m.
= kr. 1770 + svenskpop hvis 1 bæsjebleie, og ikke regnet med noe for tort og svie

Prisdifferansen blir på 870,-

En trang studentøkonomi gir med andre ord ikke rom for mye sprell i helgene, men det er egentlig ikke snakk om å ikke ha råd. Man må ha den kvelden i blant for å rett og slett klare seg.

Og det finnes ikke noen pris på det å komme hjem etterpå og se ungen sovende i sprinkelsenga med armen rundt bamsen sin...:)

Ting som er annerledes i livet mitt etter at jeg ble hundeeier

- Jeg er mer sosial
- jeg er mer utendørs
- det første jeg gjør om mårran er å springe ut uten sminke (kunne ikke falt meg inn før)
- Jeg går ut i allslags vær
- jeg har noen rundt meg som alltid er glad
- jeg er alltid takknemlig for en søppelkasse
- elsker parkeringshus og parkeringsplasser i skyggen
- irriterer meg over alt folk slenger fra seg i naturen..det blir nemlig spist av hunden min
- unger ringer på døra rett som det er og vil klappe hunden
- jeg beveger meg mye mer
- jeg blir overfalt av et logrende hvitt monster hver gang jeg kommer hjem

Når det piper i...

Dette er historien om den mystiske pipelyden. Den mystiske pipelyden dukket opp i ettermiddag da Richard og jeg akkurat gikk inn døra hjemme. Vi hadde vært ute hele formiddagen og kom hjem til øredøvende høyfrekvent pipelyd i leiligheten. Det ljomet i alle rom, men vi kunne etter hvert lokalisere at det kom fra gangen, så vi lukket døra til gangen og oppholdt oss heller i leiligheten. Uten at vi helt kunne skjønne hva denne irriterende ulyden kom av. Mia syntes heller ikke det var videre morsomt å høre på.

Etter hvert kom Richards pappa hjem fra praksis. Han la umiddelbart merke til det irriterende bråket, som nå hadde forflyttet seg ut av gangen, og begynte straks å gå systematisk til verks, som han alltid gjør når han skal finne ut av ting. Han lurte først på om det kunne komme fra radiatorene (som tidligere har vært opphav til flere mystiske lyder i vår lille trange bolig). Han gikk fra rom til rom, og kunne konstatere at vårt soverom og Richards rom var pipefrie rom. I hagen derimot, kunne han godt høre lyden. Han forsøkte å skru av sikringen, men lyden var stadig på plass. Ikke var det oppvaskmaskin, vaskemaskin, TV, PC-er, lamper eller røykvarslere. Vi konkluderte med at det antakeligvis kom fra et eller annet som hadde med en ventilator på taket av blokka eller noe. Eller kanskje naboen hadde latt en kran stå og gå, og så forplantet det seg i rørsystemene... (eller kanskje litt søkt det siste, men enhver hypotese var verdt å utforske) Jeg var på Andreas og sa at han straks måtte snakke med styret om dette bråket, for jeg kjente at hodet mitt ikke orket timesvis eller dagesvis med kontinuerlig tinnitus. Den tapre mannen han er, dro han på befaring rundt omkring blokka for å finne årsaken. Han ringte på hos styrelederen, som ikke var hjemme. Jeg var også på befaring, og ringte på hos naboen over (siden han ofte underholder oss med Carola og Vikingarna, kunne det hende han også hadde andre underlige CD-er i CD-samlinga si). Men han var ikke hjemme, så jeg ble ikke noe klokere. Dessuten tok jeg en kjapp tur opp i femte etasje for å undersøke om det satt en pipemaker på toppen av blokka. Tilbake i leiligheten klødde vi oss i hodet. Ingen var noe klokere.

Siden stua og kjøkkenet var umulige oppholdsrom for en som ønsker å beholde hørselen lengst mulig, tok jeg med meg Richard inn på soverommet for å gi ham middagsgrøten sin der. Men da var jammen den mystiske pipinga forflyttet seg inn dit også. Andreas gikk ut i stua. - Endelig avtok det litt, sa han. - Avtok, tuller du? sa jeg. - Jeg holder ikke ut, det er verre enn noen gang. - Det er vel noe som forplanter seg i veggene, sa han. - Det forflytter seg vel litt rundt alt etter frekvensen eller noe sånt. Forhåpentligvis kommer hvem-det-nå-er-nabo-som-har-stelt-dette-i-stand hjem fra jobb snart og oppdager at han har glemt å slå av kaffekjelen eller vannkrana eller hva det nå er. Så slutter det. - Hva det enn er orker jeg ikke være her og høre mer på dette, sa jeg. - Vi tar en tur på McDonald's eller noe, og forhåpentligvis er det over når vi kommer hjem.

Så vi pakket med oss både baby, bilsete, barnevogn og hund (stakkars, hun skulle få slippe å være hjemme og høre på det greiene), og i det vi satte oss inn i bilen måtte vi le. Vi syntes vi fortsatt hørte uhumskhetene. - Nå har det sikkert forplantet seg et eller annet mystisk sted i hodet på oss, sa jeg. - Mon tro om det noen gang forsvinner derfra?

Vi kjørte et par hundre meter og syntes fortsatt vi kunne høre det, med motordur i bakgrunnen og allting. - Kanskje det er noe industri i området som skaper den der pipelyden? lurte Andreas på. - Så forplanter det seg i radiatorrøra i leiligheten eller noe. Men da vi hadde kommet til Alna senter og parkerte, kunne vi fortsatt merke en svak piping. - Er det Alnaterminalen som lager bråket, eller er det vi som har mistet grepet om virkeligheten? spurte jeg. - Kanskje vi skal spørre noen andre gjester der inne på McDonald's om de også hører en rar mystisk pipelyd?

Men vi spurte ikke noen, for da vi (Mia lå igjen i bilen) var kommet inn på McDonald's var bråket endelig over. Ingen pipelyd, bare mas og kav fra sultne unger i kø på McDonald's og unge ansatte som tok imot bestillinger og ropte beskjeder inn til burgerpakkerne på innsiden. Det var en herlig pipefri time.

Merkelig nok var den mystiske lyden tilbake da vi satte oss inn igjen i bilen og skulle vende snuta hjemover. - Er det Mia det kommer fra? undret jeg. - Har hun spist en vekkerklokke eller noe? Mia virka helt fin, heldigvis, så vi slo det raskt fra oss. Hele veien hjem småpludret Richard for å overdøve bråket, men vi syntes likevel at noe høyfrekvent trengte gjennom.

Da vi var tilbake i garasjen, og lesset baby, bilsete, barnevogn og hund ut av bilen, tok vi ut en og en ting for å eliminere lydkilder. Mia hadde vi allerede sjekket, hun hadde verken spist noen pipeleke eller hadde halsbånd med lyd og lys som hadde hengt seg opp. Richard var pratsomheten selv, men han lagde heldigvis ikke pipelyd. Hva med vognbagen? Nei, den var pipefri. Understellet? Nei. Men stellebagen som vi alltid har med når Richard skal være med noe sted, den ga fra seg en mystisk gjennomtrengende øredøvende irriterende gneldrelyd... Hva kunne dette være? Jeg tømte ut innholdet i baksetet. Ut med gulpekluter, bleier, våtservietter, leker, kremer, klær, nøkler, lommebok og mobil. Mobilen. Min gamle utbrukte mobil lagde det skrekkelige bråket. Den lille dingsen. Ikke rart den var i ferd med å dø av batterimangel, den hadde pepet hele ettermiddagen.

Hvordan i huleste hadde den lille greia fått oss til å holde oss for ørene og klø oss i hodet hele ettermiddagen, fly fra rom til rom på jakt etter kilden, opp og ned etasjene på utkikk etter ventilatorer, kjøletårn og industribråk, til og med fått oss til å flykte fra leiligheten for å komme oss bort fra den, - og den var med hele tiden, sa ingen ting. Det vil si - det gjorde den - på sitt vis. Men lyden hadde antakelig vært så gjennomtrengende, høyfrekvent og diffus at vi ikke hadde klart å lokalisere at den hele tiden kom fra stellebagen på vogna, unntatt da jeg hadde den i lomma. Ikke rart jeg var hakket mer frustrert enn Andreas, jeg hadde det jo med meg over alt hvor jeg enn løp på hysterisk pipejakt.

Så lo vi. Og vi ler litt fortsatt. Og syns egentlig det er ganske greit at ikke styreleder'n eller nabo'n var hjemme da vi ringte på før i dag. 

I am legend (på blu-ray, må vite)

Denne filmen så vi i forgårs på vår nye hjemmekino (eller teknisk sett er det ikke hjemmekino, presiserer min kjære, men man kommer vel i nærheten når man ser det på prosjektor og det feiende flotte blu-ray-formatet hvis bildekvalitet gir en følelse av at Will Smith er i stua di, man er personene på "lerretet", jorden er faktisk i ferd med å gå under, og det eneste som står i hodet på deg er å finne denne vaksinen mot det grusomme viruset som har tatt nærmest hele jordens befolkning av dage).

År 2012 og menneskeheten er truet av en grusom epidemi som gjør ofrene til menneskeetere. Man trodde man hadde utviklet en kur mot kreft, men noe slo feil, og alt er i ferd med å gå under. Will Smith spiller forskeren Neville som er eneste gjenlevende menneske i verden, og av en eller annen grunn immun. Han forsøker desperat å finne en vaksine mot epidemien. Han er alene i verden, og alt han var glad i er forsvunnet.

Et fryktelig bilde. Det sterkeste med denne filmen var kanskje å se den travle storbyen New York forvandlet til et øde landskap med skyskrapere, en millon forlatte butikker, tomme leiligheter, øde gater. Men ingen mennesker. Helt livløst. Og den ene mannen som kjørte som en villmann gjennom de forlatte gatene, ensom og desperat, et utrolig trist syn. 

Kunne sikkert fortsatt i evigheter med de sterke bildene som sitter igjen fra denne filmen. Filmen var gripende på mange måter. Å se for seg en verden tom for mennesker. Å fundere på hva som kan skje når vi forsøker å kurere sykdom. Å forestille seg hvordan det vil være å være siste menneske på jorden. Men samtidig var filmen vanvittig grotesk. De muterte ofrene for viruset kjente ingen grenser i jakten på friskt blod. Dette kunne vært tonet ned for min smak. Man trenger ikke litervis med blod og gørr for å lage en skummel film. Stillheten og ensomheten som preget det nye livet på jorden var nok til å få hårene til å reise seg. 

Will Smith bar historien bra. Det må være krevende å gjøre mye av filmen alene, med ingen andre karakterer å spille på. Barsk og følsom på samme tid. Det var ekte, grundig arbeid.

Broderi (kunsten å være enten tålmodig eller sta)

Har brodert litt forskjellig opp gjennom tidene. Fikk fullstendig dilla for 5-6 år siden, og kjøpte alle broderier jeg kom over. Men jeg har ikke fått gjort ferdig alt sammen, for det tar veldig lang tid. Det er litt tiltak å sette i gang med, man må holde orden på selve broderiet, oppskriften og masse garn. Og så må man telle en del. Men du verden, så artig når det er ferdig. :) Her er noe av det jeg faktisk har fullført (Tålmodighet eier jeg ikke, men jeg kan være veldig sta):

For tiden holder jeg på med det aller første broderiet som faktisk er til meg selv, eller hvertfall til vårt hjem. Alt det jeg har fullført tidligere har jeg gitt bort. Å skrive det her at jeg skal brodere det, og love å legge ut bilde her, vil kanskje gi meg den motivasjonen jeg trenger.