Kjært barn har mange navn. Vi har et loddent logrende "barn" som vi har enormt stor glede av. Vår kjære Mia. Dewdrop Neverending Story. Stinkende ullteppe. Stinky stonken. Pøbelen. Udyret. Glefsende monster. Kosejenta.
Vi var så heldige å bli eiere av Mia for 3 år siden. Mia ble valgt først av alle de 8 valpene i kullet. Men de første eierne kom utrolig nok tilbake med henne fordi de ikke orka å ha en valp likevel. Visst er valper søte, men ikke alle forstår den jobben som må gjøres. Fint for oss at de ombestemte seg!
Mia er et perfekt eksemplar av rasen Golden Retriever. Nesten helt hvit, myk pels, pent ansikt. Kunne sikkert vunnet utstillinger, pleier vi å si. Men Mia er først og fremst familiehund. Hver gang hun hører noe falle ned på kjøkkengulvet, hører vi klørne på parketten, og sekundet etter er hun der. "Hva var det som falt ned? Åh, et riskorn! Nam nam, er jeg ei heldig jente eller?"
Noe av det du først ville lagt merke til om du traff Mia for første gang, etter at hun hadde dekket deg med alle sine små, myke, hvite hår, er de enorme dramusklene hennes. Hun er så flink til å dra i bånd at hun sikkert kunne trukket et lass med tømmer. Hvis du har overlevd de to obligatoriske minuttene på slep etter båndet, kan det være ganske behagelig å gå tur med Mia. Hun stopper nemlig opp for hver halvmeter for å snuse opp siste nytt i hundesladreverdenen. Det er hundenes "Se og Hør". Men får hun øye på en annen hund, er gode råd dyre. Da bør du helst oppdage hunden før hun gjør det, slik at du kan stå bredbent og parat til drakamp. Ellers bør du slippe båndet og late som om det ikke er din hund.
Hunder er flokkdyr. Mia intet unntak. Hun vil helst være der vi er, og sove i en haug om natta. Dette resulterer i at Mia alltid er i veien. Står vi på kjøkkenet og lager mat, legger hun seg garantert på gulvet midt mellom kjøleskapet og ovnen. Eller hun står og ser på deg med store brune dådyrøyne og logrende hale. Spiser vi middag, legger hun seg under bordet. Klar for det som måtte falle ned. Mest strategisk er det å plassere seg under Richards tripptrappstol. Hurra for små gutter som ikke har lært seg å spise ordentlig med skje ennå!
